Innledning


HARDANGERVIDDA ER DET STØRSTE HØYFJELLSPLATÅET I EUROPA. I en visitasberetning fra 1595 av biskop Jens Nilssøn, blir Vidda omtalt som «it Field heder Vijd», d.e. Hardangervidda. I et klagebrev i 1728 til Stattholderen angående en grenseoppgang ved Nordmannsslågen, omtales Hardangervidda som «Vidden på det stoore Field». Men navnet er eldre: I en kunngjøring skrevet i året 1472 på Gladheim i Numedal, om et salg av en del i vatnet Skrykken, og den nye boden der, blir Hardangervidda omtalt som «Widennæ».


Over Hardangervidda har det vært ferdsel i flere tusen år. De første som tråkket stier var reinsdyr og veidemenn. Dette gjør at veidestiene naturlig nok må være de eldste. Veidemennene i førhistorisk tid var jo de første vandrerne, og siden den gang, har generasjon på generasjon fulgt i deres fotspor.


For å skjønne ferdselen på Hardangervidda, er det viktig å skille mellom ferdselen fra det østlige til det vestlige Norge, stier til veide- og fiskeområder, og støls- og driftestier. Som en ser, er det her stier med ulike bruksområder. Stiene til veideområdene må som nevnt være de eldste, men stiene mellom øst og vest, og likeledes stiene til stølene, er fra eldre tider, langt bak de tider vi har skriftlige kilder fra ...