de nordre slepa på hardangervidda

Den Nordre-, Store- og Søndre Nordmannsslepa. Austmannaveiene fra Ulvik og Simadal. Veien Voss-Raundal-Hallingdal og bispenes vei fra Eidfjord til Hol.

en nettside av Per Bremnes 

FERDSEL PÅ HARDANGERVIDDA

Bremnes, Per: "Varden på Ustetind". Årbok for Hol Historielag 2012, Hol Historielag 2012.
Bremnes, Per: "Måbødalen" og "Sleper på Hardangervidda". Årshefte for Eidfjord Historielag, Eidfjord Historielag 2012.
Bremnes, Per: Gamle ferdslevegar frå Eidfjord over Hardangervidda. Eidfjord kommune, 1993
Bremnes, Per: "En biskops ferd over Hardangervidda". Vestafjells, Bergen turlag/Nord 4 bokverksted, 1990
Bremnes, Per: "Vegar over vidda". Kulturhistorisk vegbok Hordaland, Hordaland fylkeskommune/Nord 4, 1993
Bremnes, Per: "Bispeveien over Hardangervidda". Årbok for Valdres 1988, Valdres historielag 1988

«Det var også en hel del veier som de kalte for ‘Sleper’. Disse sleper var der aldri brukt spade eller grev på. Det var dyrenes klover og hestenes sko som hadde arbeidet disse veier eller sleper,» (Gro Kollandsrud, 1939, Fjellslepene: Øvre Numedal, Fedreneheimen)


Hardangervidda er det største høyfjellsplatået i Europa. I 1595 blir Hardangervidda omtalt av biskop Jens Nilssøn i hans visitasberetning, som «it Field heder Vijd», d.e. «Hardangervidda». I et klagebrev i 1728 til Stattholderen angående en grenseoppgang ved Nordmannsslågen, omtales Hardangervidda som «Vidden på det stoore Field». Men navnet er eldre: I en kunngjøring skrevet i året 1472 på Gladheim i Numedal, om et salg av en del i vatnet Skrykken, og den nye boden der, blir Hardangervidda omtalt som «Widennæ».


Over Hardangervidda har det vært ferdsel i flere tusen år. De første som tråkket vei var reinsdyr og veidemenn, kanskje alt for 9500 år siden. Dette gjør at veidestiene naturlig nok må være de eldste. Veidemennene i førhistorisk tid var jo de første vandrerne, og siden den gang, har generasjon på generasjon fulgt i deres fotspor.


Med bakgrunn i en artikkel om dyregravene på Hardangervidda, og kartet der, ser vi at løpsretningen på reinstrekkene har vært, og er fremdeles i store deler, den samme som på de mest befarte stiene. Underlig er det å tenke på at dagens stier ikke viker i særlig grad fra fortidens. Ja, selv bilveiene følger grovt sett stiene som har lagt der fra eldgammel tid.


(fra artikkelen 'Slepene på Vidda', Per Bremnes 2019)

UFERDIG UTGAVE 2/20


NETTSIDEN ER EN NY UTGAVE. FORELØBIG ER DET IKKE LAGT INN SÅ MYE TEKST.

 

BakrunnsbildePrestholtskarvet og Prestholtseter. Foto: Per Bremnes

Denne nettsiden bruker informasjonskapsler.

Godta informasjonskapsler